Frykten for biologien bunner i en frykt for at biologiske forklaringer skal bli brukt til å legitimere alt fra kjønnsroller til maktstrukturer.
Omfattende ordskifte.
Å avvise biologi som en faktor i å forstå menneskelig adferd er å fornekte at mennesket er en dyreart med en evolusjonær fortid, skriver Trond Amundsen. Programserien Hjernevask har utløst det mest omfattende ordskiftet om menneskets natur og adferd på tiår. Det handler om hva det er å være menneske – vår forståelse av oss selv. Hvorfor oppfører vi oss som vi gjør? Hvorfor er vi så glad i å lage barn – og hvorfor tar vi oss, stort sett, så godt av dem? Hvorfor søker mennesker makt? Er det forskjell på menn og kvinner i hvor mye de søker makt, og i så fall hvorfor? Hvorfor ofrer så mange – oftest menn – både ære og jobb for sex? Hva er det som forklarer konkurranse mellom mennesker – men også samarbeid og omsorg for medmennesker? Hvorfor er de fleste av oss mer omsorgsfulle mot egne barn – og mot slektninger – enn mot fremmede?
Mennesker og andre dyr.
Slike spørsmål berører kjernepunkter i alle menneskers liv, og i samfunnet. Det er også spørsmål som har direkte paralleller i studier av andre dyr enn mennesket. Statussignaler, seksuell og sosial adferd, konflikt, samarbeid og omsorg er sentrale temaer i evolusjonsbiologien. Disse temaene står sentralt i forskning på alt fra insekter til fisk, fugl og pattedyr, inkludert våre nærmeste slektninger blant menneskeapene. Kunnskapsbasen om slike spørsmål er stor, og raskt økende.
Har spørsmålene også relevans for å forstå mennesket? Ja, vil de fleste evolusjonsbiologer hevde – vi er som andre dyr formet av vår evolusjonære historie. I kroppslige trekk så vel som i adferd og evner. Dette betyr ikke at vi kan forklare all menneskelig adferd med biologi. Det betyr heller ikke at kunnskap fra torsk, kjøttmeis og elg kan overføres ukritisk. Men kunnskap om andre dyr kan hjelpe oss å formulere spørsmål om mennesket som kan gjøres til gjenstand for forskning og kritisk testing.
Ikke bare gener.
Det er viktig å understreke at biologisk forskning om slike spørsmål ikke bare handler om «gener», men også miljøets påvirkning. Miljøet er alt fra forholdene i mors mage til oppvekstmiljø, læring og kulturpåvirkning i voksen alder. Dette er temaer for medisin, psykologi og sosiologi. Og for biologi, som har mye å fortelle oss om miljøpåvirkninger og læring.
Å avvise biologi som en faktor i å forstå menneskelig adferd er å fornekte at mennesket er en dyreart med en evolusjonær fortid. I sin mest ekstreme form ser vi dette i forestillingen om at vi fødes med «blanke ark», med identiske forutsetninger, og at alle adferdsforskjeller skyldes kultur og oppvekst. Vi ser det også i forestillingen om at «kjønn er en kulturell konstruksjon», i strid med biologisk kunnskap om at kjønnet formering og kjønnsforskjeller er noe av det mest grunnleggende i forståelsen av naturens dynamikk.
«Vitenskapen er ikke politisk, og kan ikke være det om den skal ha troverdighet som kunnskapsleverandør»
Hvorfor så redde?
Hvorfor er vi så redde for biologien? Ligger nøkkelen i forestillingen om at det som er «naturlig» også er «rett»? At etiske normer – hvordan vi skal leve våre liv og forme samfunnet – følger av hva som er «naturlig»? Da blir det et problem hvis det finnes biologiske forklaringer på adferd vi ikke liker. Hvis evolusjonsbiologiske teorier om statussignalisering og konkurranse kan bidra til å forklare hvorfor flere menn enn kvinner søker makt, burde vi ikke da også mene at det er slik det bør være?
Nei, sier jeg. Og de aller fleste evolusjonsbiologer. Dette sier vitenskapen ingenting om. Vi kan ikke slutte våre etiske normer fra en beskrivelse av menneskets mer eller mindre primitive drivkrefter. I vitenskapsteorien kalles dette «The Naturalistic Fallacy» – feilslutningen å tolke «er» som «bør». Hvis det er slik at menn i større grad søker makt og ledende posisjoner, følger det på ingen måte at menn utøver bedre lederskap. For å ta stilling til det siste må man ha normer – en mening om hva som er bra og dårlig. Her har biologien ingenting å bidra med. Vitenskap søker forståelse og er ikke normativ. Når det gjelder etiske normer og politiske valg er vi forskere ikke mer eksperter enn alle andre.
Bruk og misbruk.
Noen vil kanskje hevde at dette er en naiv holdning. At vitenskap blir brukt – og misbrukt – til å støtte bestemte samfunnssyn. Og selvsagt – all vitenskap kan misbrukes. Men skal vi unnlate å søke forståelse av naturen og samfunnet, menneskets natur inkludert, av den grunn?
Frykten for biologien bunner i en frykt for at biologiske forklaringer skal bli brukt til å legitimere alt fra kjønnsroller til maktstrukturer og skjevfordeling av rikdom og velferd, nasjonalt og internasjonalt. Historien har vist at en slik bekymring ikke er grunnløs. Men dessverre har frykten ofte ført til en avvisning av biologien som bidragsyter i å forstå menneskelig adferd. Hvis man slutter fra er til bør er dette forståelig. I dag er det viktig å slå fast at det ikke er vitenskapelig grunnlag for slike slutninger.
Vi må forstå.
Hvordan kan vi skape det samfunnet vi ønsker hvis vi ikke forstår menneskenaturens grunnleggende drivkrefter? Den britiske feministen og vitenskapshistorikeren Helena Cronin har sagt det slik: «All politikk burde bygge på en forståelse av menneskets natur – av menns og kvinners natur. Hvis man ønsker å endre folks adferd, må man endre miljøet på en hensiktsmessig måte. Og hva som er hensiktsmessig kan være svært forskjellig for menn og kvinner. Darwins teori er avgjørende for å peke ut disse forskjellene».
Som samfunnsborgere har vi ulike syn på hva slags samfunn vi ønsker. Men all politikk vil ha større forutsetninger for å lykkes hvis den bygger på, og ikke fornekter, den kunnskapen vitenskapen kan gi oss om menneskets natur, adferd og drivkrefter. Her trenger vi både biologi og samfunnsvitenskap.
Vitenskap og politikk.
Slik kan vitenskapen spille en rolle i samfunnet. Men det er ikke dette som er vitenskapens kjerne. Kjernen er ønsket om å forstå – å forklare det som har vært uforklarlig. Forståelse har en egenverdi som beriker individ så vel som samfunn. Enten det gjelder kvantefysikk, historie eller menns og kvinners natur.
Mange av oss ønsker et samfunn med gode muligheter for både menn og kvinner, og med gode sosiale ordninger. Men slike politiske ønsker er vitenskapelig irrelevante. Vitenskapen er ikke politisk, og kan ikke være det om den skal ha troverdighet som kunnskapsleverandør. For den som ønsker å utøve politikk vil imidlertid det å forstå menneskenaturen være en hjelp til – ikke et hinder for – å skape det samfunnet man ønsker.
TROND AMUNDSEN, Institutt for biologi, NTNU, Trondheim
-----------
Jeg fant denne krønike interessant, den er hentet fra
Aftenposten
Stine gir denne påska sine mulighet til å vinne et alternativt påske egg. Et påske egg som mange vil mene er mye finere for figuren enn et egg fylt med hvitsjokolade med gul konditorfarge, marsipan farget gult og kvikklunsj, for bare å nevne noe. Delta da vel!? Lykke til!
Posts
