Hva kommer så?

Om under en måned har jeg flytta til en by ca 200 mil fra her jeg bor nå for å gå på skole. Lenge har jeg gledet meg, men grunnleggende gruet meg, til å dra på denne folkehøgskolen. Hva om jeg glemmer å ta med noe? Hva om jeg ikke klarer å bli kjent med folk? Hva om jeg ikke liker meg der likevel? Hva om...? Hva om....? Hva om...? Og sånn går regla.

Noen ganger sjokkerer og skuffer jeg meg selv. Jeg er helt klart ikke kapabel av å leve i nuet. For nå, når jeg endelig klarer å glede meg i større eller mindre grad til å reise og være der et år så kommer jeg , som seg hør og bør, på at det er et år etter året i nord. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg ta jobb? Skal jeg studere? Hva er det rette, det lure det trygge?

Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn i perioder. Som en liten kommunist med sine femårsplaner. Dette resulterer i spørsmål som må besvares. Spørsmål som hva skal jeg gjøre med livet? Hva skal jeg bli? Med dette skal det være sagt at jeg vet hva jeg vil bli, og den drømmen vil jeg følge. Man lever da bare en gang, så hvorfor gå den aller tryggeste veien og andre på det man ikke gjorde. Dette er en mentalitet jeg alltid har hatt, men etter at jeg fikk en ny sjangse til å leve livet så er dette en tanke jeg prøver å leve enda sterkere etter. Til tross for at min sosiale angst prøver å kue meg under.

Sånn jeg ser ting nå kommer jeg nok til å prøve å få meg en jobb innen det jeg har lyst til å drive med. En praksissjobb. På denne måten vil jeg få en fot innenfor feltet slik at jeg kanskje vil få et enda bedre nettverk innen dette området. Det utbredte nettverket kan da igjen forsikre meg bedre jobbmuligheter og mindre sannsynlighet for å bli arbeidsløs.

Det ironiske her når det kommer til Annasui og hennes femårsplaner er at yrket hun streber etter kan man ikke planlegge. Det er et yrke der veien blir til mens man går. Det viktigste for meg akkuratt nå er å klare å fortsette å følge mentaliteten;
Det er bedre å angre på det du gjorde, enn å andre på det du aldri fikk gjort.

Will be translated at a later moment.

Kevin G & the power of 3

Everyday People Cartoon in a film

Not that I'm in this situation, but I found it quite touching anyway. And made me yet again realise that I have to continue to help out pregnant friends as good as I can.

The drawings in this film is made by Cathy Throne and you can find more of them at http://everydaypeoplecartoons.com/

En ildflue i tunellen

Nå begynner ting å løse seg for meg, i hvertfall midlertidig. Jeg er i en stilling som gjør at jeg ikke alltid får til tingene jeg skal gjøre. For ikke så lenge siden erklærte faktisk legen meg 55% ufør og fortalte meg at jeg antakeligvis ikke kunne ha en stilling på mer enn 80% toppen. Etter det har jeg så klart gått rundt med konstant frykt for at ting ikke ville gå min vei i livet. At jeg hadde brukt opp flaksen. I den tiden har også mye gått min vei, men jeg har i all hovedsak ignorert det. Jeg er jo dømt er dritt framtid. I meg for det den dag i dag ei litta tulle som mener at; HAH, folk sier at jeg ikke skal klare det, jeg skal vise dem jeg. Og det er planen nå. Man skal ikke se bort fra at jeg til tider får en tung framtid, og jeg må være forsiktig så jeg ikke blir utbrent.

Stuasjonen nå er som følger, jeg skal på folkehøgskole for å slippe det store presset om karakterer og høye krav, jeg skal dit så jeg kan drive med det jeg faktisk vil, jeg skal leve og være glad. Og NAV betaler for at jeg går på skolen, så får vi se hva mer slags støtte de kan gi meg. Må jeg kjøpe alt skole utstyr selv? Får jeg støtte? I så fall mye eller lite?

Det viktigste er å være potitiv og huske på at det;


Selv om jeg ikke vet noe om hvordan dette kommer til å gå kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg masse og virkelig ser fram til året, på tross av at det betyr at jeg får se min kjære så uendelig mye mindre enn jeg ønsker. Mitt hjerte vil nok gråte mang en kveld i savnet etter Razumny. Helten, Ankeret, Holdepunktet. At jeg skal bort skal likevel ikke får være en hindring for å møte ham, jeg vet at jeg kommer til å møte ham 5 ganger i løpet av skole året. Jeg skal reise hjem fire ganger, mens han reiser en gang til meg og besøker meg på skole.

Husk; Absence makes the heart grow founder.




Will be translated into English, later