En ildflue i tunellen

Nå begynner ting å løse seg for meg, i hvertfall midlertidig. Jeg er i en stilling som gjør at jeg ikke alltid får til tingene jeg skal gjøre. For ikke så lenge siden erklærte faktisk legen meg 55% ufør og fortalte meg at jeg antakeligvis ikke kunne ha en stilling på mer enn 80% toppen. Etter det har jeg så klart gått rundt med konstant frykt for at ting ikke ville gå min vei i livet. At jeg hadde brukt opp flaksen. I den tiden har også mye gått min vei, men jeg har i all hovedsak ignorert det. Jeg er jo dømt er dritt framtid. I meg for det den dag i dag ei litta tulle som mener at; HAH, folk sier at jeg ikke skal klare det, jeg skal vise dem jeg. Og det er planen nå. Man skal ikke se bort fra at jeg til tider får en tung framtid, og jeg må være forsiktig så jeg ikke blir utbrent.

Stuasjonen nå er som følger, jeg skal på folkehøgskole for å slippe det store presset om karakterer og høye krav, jeg skal dit så jeg kan drive med det jeg faktisk vil, jeg skal leve og være glad. Og NAV betaler for at jeg går på skolen, så får vi se hva mer slags støtte de kan gi meg. Må jeg kjøpe alt skole utstyr selv? Får jeg støtte? I så fall mye eller lite?

Det viktigste er å være potitiv og huske på at det;


Selv om jeg ikke vet noe om hvordan dette kommer til å gå kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg masse og virkelig ser fram til året, på tross av at det betyr at jeg får se min kjære så uendelig mye mindre enn jeg ønsker. Mitt hjerte vil nok gråte mang en kveld i savnet etter Razumny. Helten, Ankeret, Holdepunktet. At jeg skal bort skal likevel ikke får være en hindring for å møte ham, jeg vet at jeg kommer til å møte ham 5 ganger i løpet av skole året. Jeg skal reise hjem fire ganger, mens han reiser en gang til meg og besøker meg på skole.

Husk; Absence makes the heart grow founder.




Will be translated into English, later