In Mexico ^^

It's now the end of the first real day for me in Mexico. But to start with I want to tell a bit about the trip here, in otherwords; the mess me.
It all started all a-okey in the morning. Woke up at 05.30, got into the shower, got dressed, ate breakfast and made sure I had everything I needed. Because I had some time on my hands I started to steady my room so I would come back to a cosy pleace, that over a messy room anyday. Then my other called and told me she was in the backyeard ready to drive me to the airport. I checked my room and didn't find anything I had forgotten. But when we arrived at the airport I realized that wasn't the truth. I had forgotten all about putting my tickets and passport back into my backpack.
Later on, when I had arrived at the airport in New York, I couldn't find my cellphone and got so scared and started to shred some tears in front of the customs officer. When I was about the report my phone stolen I found it. It turned out I had put it in my camera bag.
To topp it all off; when I arrived in Mexico and was out in the area where I thought I was ment to meet Torgunn I couldn't find her. But to all luck I managed to keep my head cold and not loose my grip so I started to cry my tears out. After I had talked with a Mexican helping person of some kind and understood everything, I rechecked the area and found her. We drove home to the place where she live and got to bed. But as we hadn't seen eachother for a long time we couldn't sleep to start with. But we only said good night, now we need to keep wuiet and sleep 3 times before we actually got to sleep.

Today on the other hand I spent the day at school with Hanne, Torgunn's friend who also study at the same school. I had a really good day there with her and got to know some interesting people. After school we went to Coyoacan, a really nice place where I would like to go again one time. But there I managed to forget Torgunn's camera that I borrowed at one of the shopping stands. I almost got panic attacked again, but before everything went bad we found it. Luckily. Now are we going to see hairspray and take a totaly relaxing night.

This post will be improved when I have the time and pictures to do it.

Reisen nærmer seg

I morra på denne tida står jeg antakeligvis i kø på Gardermoen for å gå ombord på flyet. Om Jeg ikke allerede sitter på flyet noe som er heller lite sannsynlig. Det eneste jeg nå kan håpe på er at jeg ikke har glemt noe, som da jeg skulle til Mykonos med Aleksander (Tech blog /Kosebloggen). Da vi ankom flyplassen oppdaga jeg nemlig at jeg hadde klart å glemme lommeboka. Og så vidt jeg husker skjedde noe av det samme da jeg dro til Dublin med skolen i fjor høst.
Jeg gleder meg skikkelig til å reise. Både til å sitte på fly i alt for lang tid og henge rundt på flyplassen og til å være med Torgunn. Det skal bli fint å være med Torgunn igjen. Selv om dere bare er for ca ei uke. Men det kommer til å bli ei uke hvor det skjer ganske mye. For Hanne (venninna som Torgunn bor med) og Torgunn har laga et veldig fint program, med masse plass til spontane ideer. Og noe av det beste er at vi skal besøke La casa Azul og salsa står på programmet. Hvilket jeg tror ikke kan være annet en bra.
Det aller morsomste er at jeg skal være der på Día de los muertos. Og det må jo være en opplevelse. Jeg er så gira nå at jeg ikke klarer å finne ut hva jeg skal skrive.

*tenker*

Jeg gleder meg også til i kveld, for da kommer mamma på besøk til meg og hjelper meg å pakke ferdig. Så jeg unngår å glemme de vanlige tingene. Så skal vi ut og spise middag og se på 3. klassen på skuespillerlinja på niss NISS spille. Det blir godt å være med mamma igjen. Det var absolutt lurt å flytte ut av meg da jeg gjorde, for hvis ikke kunne vi risikere å ha gått skikkelig i klinsj. Og nå savner jeg henne masse. Men det er nok som folk pleier å si; man innser ikke hva man har ført det er bort. Eller så kan man se det på den andre måten; Absence makes a heart grow fonder. For forholdet til mamma og meg er bedre nå, som jeg har flytta for meg selv og ho nesten 3 timer unna, enn det har vært på alt for lenge. Eller kanskje det bare er det at jeg begynner å bli voksen?

Når det gjelder fantastiske Aleksander så vet jeg at jeg kommer til å savne ham. Uansett hvor slemt dte høres ut så gleder jeg meg faktisk litt til åsavne ham. Og da gleder jeg meg enda mer til å komme hjem igjen til de varme, sterke, beskyttende armene hans. Desverre vet jeg ikke når vi kan møtes igjen når jeg kommer tilbake. Det får bli opp til ham. For helga etter at jeg har vært borte er det han som reiser sin vei. Selv om det bare er for en helg.