Reisen nærmer seg

I morra på denne tida står jeg antakeligvis i kø på Gardermoen for å gå ombord på flyet. Om Jeg ikke allerede sitter på flyet noe som er heller lite sannsynlig. Det eneste jeg nå kan håpe på er at jeg ikke har glemt noe, som da jeg skulle til Mykonos med Aleksander (Tech blog /Kosebloggen). Da vi ankom flyplassen oppdaga jeg nemlig at jeg hadde klart å glemme lommeboka. Og så vidt jeg husker skjedde noe av det samme da jeg dro til Dublin med skolen i fjor høst.
Jeg gleder meg skikkelig til å reise. Både til å sitte på fly i alt for lang tid og henge rundt på flyplassen og til å være med Torgunn. Det skal bli fint å være med Torgunn igjen. Selv om dere bare er for ca ei uke. Men det kommer til å bli ei uke hvor det skjer ganske mye. For Hanne (venninna som Torgunn bor med) og Torgunn har laga et veldig fint program, med masse plass til spontane ideer. Og noe av det beste er at vi skal besøke La casa Azul og salsa står på programmet. Hvilket jeg tror ikke kan være annet en bra.
Det aller morsomste er at jeg skal være der på Día de los muertos. Og det må jo være en opplevelse. Jeg er så gira nå at jeg ikke klarer å finne ut hva jeg skal skrive.

*tenker*

Jeg gleder meg også til i kveld, for da kommer mamma på besøk til meg og hjelper meg å pakke ferdig. Så jeg unngår å glemme de vanlige tingene. Så skal vi ut og spise middag og se på 3. klassen på skuespillerlinja på niss NISS spille. Det blir godt å være med mamma igjen. Det var absolutt lurt å flytte ut av meg da jeg gjorde, for hvis ikke kunne vi risikere å ha gått skikkelig i klinsj. Og nå savner jeg henne masse. Men det er nok som folk pleier å si; man innser ikke hva man har ført det er bort. Eller så kan man se det på den andre måten; Absence makes a heart grow fonder. For forholdet til mamma og meg er bedre nå, som jeg har flytta for meg selv og ho nesten 3 timer unna, enn det har vært på alt for lenge. Eller kanskje det bare er det at jeg begynner å bli voksen?

Når det gjelder fantastiske Aleksander så vet jeg at jeg kommer til å savne ham. Uansett hvor slemt dte høres ut så gleder jeg meg faktisk litt til åsavne ham. Og da gleder jeg meg enda mer til å komme hjem igjen til de varme, sterke, beskyttende armene hans. Desverre vet jeg ikke når vi kan møtes igjen når jeg kommer tilbake. Det får bli opp til ham. For helga etter at jeg har vært borte er det han som reiser sin vei. Selv om det bare er for en helg.